Dag Eigil. Rett og slett.

Ja, så er Madeleine McCann-saken er atter en gang i medias søkelys. Dere vet, den berømte forsvinningssaken der fire år gamle Madeleine forsvant sporløst fra Praia da Luz på Algarvekysten, hvor familien McCann var på ferie for fem år siden. Denne gangen blir det presentert et bilde av jenta slik hun muligens kan se ut i dag, og folk oppfordres til å være på utkikk. Tidligere skal det ha vært flere observasjoner av det som skal ha vært Maddie, blant annet i en butikk i Nederland, sammen med et skummelt utseende par, samt i Nord-Afrika. Vi har selvfølgelig stor tiltro til slike observasjoner, og det nye bildet av Madeleine som 10-åring vil sikkert føre til en oppklaring av saken. Helt klart.

Men saken stopper ikke der. Det har i det siste blitt gjort ytterligere observasjoner. Ifølge det som av noen muligens oppfattes som usikre kilder, ble den savnede jenta Madeleine McCann observert i Stavanger-området, på 17. mai. Nærmere bestemt på Tau-ferja, i selskap med Elvis, mens de sang “Please release me, let me go”. Etter denne impromptu opptredenen foran et noe vått og forblåst, men likevel feststemt og begeistret publikum, løp de inn på toalettet og forsvant. Spekulasjonene går nå på hvorvidt de har flyktet via skipets kloakksystem, for på den måten å unngå eventuelt medieoppstyr ved ankomst Stavanger. Det understrekes imidlertid at våre kilder kan ha vært noe desorienterte.

Nok en nydelig vårdag har opprunnet, også her ute ved fjorden. Man kan bli både glad og opprømt av slikt, ikke minst når når det ikke bare er tale om lys, men også varme. Den skikkelige, forrektige forsommervarmen som nærmest får naturen til å eksplodere i en orgie av farger og dufter, stemmer sinnet til munterhet og får oss til å tenke på glade mennesker i lette sommerklær, solkrem, strand og sand, utepils og folkeliv og grilling i hagen. Kanskje. Forhåpentligvis. Vi fester blikket mot horisonten noen øyeblikk, og lar tankene fly.

Ja, så er man i gang med oppfordringene til boikott av Israel igjen, da. Blant annet i 1. mai-toget og på sistesiden i herværende lokalavis. Og la en ting være klart: Israel har i sannhet sine svin på opptil flerfoldige skoger. Det bør det ikke være tvil om. Og det er mange som tar til orde for boikott av nettopp Israel. Det er jo helt stuerent og politisk korrekt å mene det. Men så er det så mange andre land der det også foregår utrolige ting, uten at folk hever på så mye som et øyenbryn. Bør ikke dette boikott- og blokadeopplegget tas til sin konsekvens? Burma bør selvfølgelig boikottes så det holder, selv om det nå later til at landet har gått inn for forsiktige reformer. Men hva skjer? Russland bedriver jo fryktelige ting både på den ene og den andre måten, og en antidemokratisk utvikling kan skimtes, så her bør det internasjonale samfunn være seg sitt ansvar bevisst. Det burde jo helt klart blitt organisert en skikkelig, kraftfull boikott her, men tausheten er rungende. Men så er jo Russland en mektig, internasjonal aktør, da, i tillegg til å være vårt naboland. Olje og gass har de også. Nei, det er nok best å være forsiktig her.

Og Kina? Hvor blir det av kritikken og boikottplanene? Kina er jo fortsatt et diktatur, og regimet behandler ikke landets minoriteter spesielt bra. Riktignok fikk en kjent kinesisk opposisjonell Nobels fredspris, men burde vi ikke gå lenger? En aldri så liten boikott, for eksempel? Men Kina er et stort og mektig land. Vi sier ikke mer.

Det beklagelige faktum er at det finnes flust opp med gjennomkorrupte og høyst dysfunksjonelle skurkestater med regimer og styreformer hvis blotte tilstedeværelse i verden i dag nærmest er å regne som en skam for menneskeheten. Med ulykkelige og lidende befolkninger som resultat. Men de er der, og verdenssamfunnet må forholde seg til dem.

For all del. Dette er jo formastelige tanker. For i boikotternes forenklede verden egentlig er det jo bare Israel som er skurkestaten. Ja, og så USA da, selvfølgelig. USA burde vel egentlig også bli boikottet, men det blir liksom litt vanskelig. For enten så er de stormakter eller viktige politiske og økonomiske aktører, størrelser man må regne med. Kan ikke boikotte dem da, vettu! Nei, det må nok bli Israel. Det er det enkleste. Boi boi!

Vi vedgår at man synes pølser kan være godt. Kanskje ikke akkurat direkte sunt, men godt likevel. Vi er i så måte en enkel herremann udi det kulinariske. Men av og til kan det være noe foruroligende, ja nesten litt ekkelt, ved synet av nevnte lekkerbisken. Nesten noe arketypisk. Lurer på hva det kan komme av?

I dag har vi heldigvis spist fisk. Nydelig steinbit med herlig fiskesuppe og gode grønnsaker dertil. Lekrere og og ikke minst, atskillig sunnere…

Åh, åh, eg e trengde
dørå den e stengde
åh, åh koss ska detta gå!

Dørå, den e stengde
tarmen e mesten sprengde
åh, åh, eg må inn der nå!

Refreng:

Nå må du se å få det te
eller så begynne ting å skje

Sei meg, har du sovna
eller har rauå dovna
E der ikkje mer papir?

- Ha en ellers fortsatt vidunderlig dag, gjerne med dans.

Det er bare å se det brutale faktum i øynene. Med andre ord, det er bare til å sette i gang med slankingen igjen, i år som i fjor som i forfjor. Og så bortetter. Og vi leser om lav-karbokurer, grønnsakskurer og gudene vet hva. I år blir det pulverkur. Saken er vel rett og slett at vi må forbrenne flere kalorier enn de vi tar inn. Ikke helt lett, det der.

I egenskap av syklisk tykksak, eller jojo-slanker, hender det rett som det er at vi kaster misunnelige blikk på de av våre medmennesker som som er genuint slanke hele tiden, noe som for deres vedkommende er en permanent tilstand. De er slanke og….vel, slanke år etter år. Selv alderstillegget ser ikke ut til å bite på dem, der de lette og situasjonsvis også elegante promenerer lettbeint gjennom livet. Åh, hvor vi til tider har misunt disse menneskene, som tilsynelatende kan tilltate seg å trykke og, for den del, helle i seg, hva det skulle være av nærende mat og drikke, uten at dette avstedkommer så mye som en liten valke en gang på deres sideben. Og i den søte juletid kan de gå fra det ene etegildet til det andre, og likevel komme like lettbeinte tilbake til normalen igjen i januar. Det er nesten så vi av og til kniper oss selv i å lytte etter skjelettmessige skranglelyder når de går forbi. Det må ellers bli litt av et rabalder når de i der hjemme sine respektive, lune reder skal til å omknokle sine respektive burugler i sengekammeret. I alle fall dersom den de har lurt med seg til dele seng, postkasse og strømregninger er en person av samme, slanke kaliber.

Nei, det er sannelig ikke rettferdig. De slanke og tidvis pene kan meske seg med hva det måtte være, mens vi andre, formastelige legger på oss bare vi går forbi et bakeri! Og dersom vi attpåtil går inn i bakeriet for å kjøpe en avis, så…….vi sier ikke mere!

“Har du sterk nok tro og store nok sko, så kan du gå på vannet”, lyder et gammelt ordtak. Men vi er likevel ikke helt overbevist om at dette medfører riktighet. Eller sagt på en annen måte: Empirisk forskning har vist oss at det ikke er riktig. Nå er våre manneføtter riktignok ikke blant de aller største sådanne. Vi kan ikke akkurat skryte over å ha spesielt imponerende skonummer, men undersåttene våre er relativt brede, og med høy vrist. Vi har således mer enn en gang lurt på om vi ikke like gjerne kan bruke skoeskene framfor de der elendig trange og lav-vristede skoene som vårt skonummer tilsier at vi skal ha, men, for å si det på ekta stavangersk, alligavel! Gå på vannet kan vi simpelthen ikke, selv om vi har prøvd opptil flere ganger. Dersom det ikke dreier seg om et islagt vann, da. Skal se det var slik det hang sammen da Jesus gikk på Genesaretsjøen. Og vi er en herre som er troendes til litt av hvert. Vi har imidlertid en kompis som virkelig har store føtter. Skoene hans fortoner seg nærmest som flytebrygger. Det er nesten så vi forventer at det kommer småbåter pløyende gjennom fotsvetten og fortøyer i skolissene når han kommer på besøk, og setter skoene fra seg i gangen. I det hele tatt en stor herre. Han har også forsøkt å gå på vannet, opptil flerfoldige ganger, men med nedslående resultat. Men vi har vel ikke sterk nok tro, noen av oss. Nei, de ordtakene skal man ikke alltid stole på. Ha en ellers frydefull dag.

Fy fader, vi får stadig mindre for pengene etter som tiden går!" Vår hustru – velsigne henne – talte med tydelig indignasjon så vel som diksjon etter handlerunden på Remarimikiwiprix. “Her betalte jeg over 700 kroner, bare for det som er oppi disse to kjipe handleposene. Nei, man får stadig mindre for pengene, selv med påstått liten prisstigning!”

Vi ble sittende og fundere litt over saken. I vårt stille og for alle formål snille sinn tenkte vi at den skjønne kanskje kunne være inne på noe her. Og vi kan jo stadig vekk konstatere praktiske eksempler i forbindelse med anskaffelser av livets goder. Sjokolade, for eksempel. Før i verden fikk vi jo vitterlig en ganske stor sjokolade for en krone eller to. For ikke å snakke om iskrem, her eksemplifisert med den berømmelige Krone-isen. Og når vi en gang i blant i likhet med Fantomet ifører oss vanlige klær og en gang i blant våger oss ut i den urbane jungel, for der å oppsøke dunkle lokaler der det serveres både øl og andre nødtørftigheter, oppdager vi at det egentlig er langt mellom halvliterne for tiden. 0,4 eller kanskje ennå mindre i glasset når vi skal leske vår strupe. Egentlig kjipe greier. Til og med dorullene later til å få mindre kapasitet. Smalere og smalere blir de, og snart sitter vi vel igjen med bare “fingen”.

Ha en fortsatt fin dag!