Dag Eigil. Rett og slett.

Vi vedgår at man synes pølser kan være godt. Kanskje ikke akkurat direkte sunt, men godt likevel. Vi er i så måte en enkel herremann udi det kulinariske. Men av og til kan det være noe foruroligende, ja nesten litt ekkelt, ved synet av nevnte lekkerbisken. Nesten noe arketypisk. Lurer på hva det kan komme av?

I dag har vi heldigvis spist fisk. Nydelig steinbit med herlig fiskesuppe og gode grønnsaker dertil. Lekrere og og ikke minst, atskillig sunnere…

Åh, åh, eg e trengde
dørå den e stengde
åh, åh koss ska detta gå!

Dørå, den e stengde
tarmen e mesten sprengde
åh, åh, eg må inn der nå!

Refreng:

Nå må du se å få det te
eller så begynne ting å skje

Sei meg, har du sovna
eller har rauå dovna
E der ikkje mer papir?

- Ha en ellers fortsatt vidunderlig dag, gjerne med dans.

Det er bare å se det brutale faktum i øynene. Med andre ord, det er bare til å sette i gang med slankingen igjen, i år som i fjor som i forfjor. Og så bortetter. Og vi leser om lav-karbokurer, grønnsakskurer og gudene vet hva. I år blir det pulverkur. Saken er vel rett og slett at vi må forbrenne flere kalorier enn de vi tar inn. Ikke helt lett, det der.

I egenskap av syklisk tykksak, eller jojo-slanker, hender det rett som det er at vi kaster misunnelige blikk på de av våre medmennesker som som er genuint slanke hele tiden, noe som for deres vedkommende er en permanent tilstand. De er slanke og….vel, slanke år etter år. Selv alderstillegget ser ikke ut til å bite på dem, der de lette og situasjonsvis også elegante promenerer lettbeint gjennom livet. Åh, hvor vi til tider har misunt disse menneskene, som tilsynelatende kan tilltate seg å trykke og, for den del, helle i seg, hva det skulle være av nærende mat og drikke, uten at dette avstedkommer så mye som en liten valke en gang på deres sideben. Og i den søte juletid kan de gå fra det ene etegildet til det andre, og likevel komme like lettbeinte tilbake til normalen igjen i januar. Det er nesten så vi av og til kniper oss selv i å lytte etter skjelettmessige skranglelyder når de går forbi. Det må ellers bli litt av et rabalder når de i der hjemme sine respektive, lune reder skal til å omknokle sine respektive burugler i sengekammeret. I alle fall dersom den de har lurt med seg til dele seng, postkasse og strømregninger er en person av samme, slanke kaliber.

Nei, det er sannelig ikke rettferdig. De slanke og tidvis pene kan meske seg med hva det måtte være, mens vi andre, formastelige legger på oss bare vi går forbi et bakeri! Og dersom vi attpåtil går inn i bakeriet for å kjøpe en avis, så…….vi sier ikke mere!

“Har du sterk nok tro og store nok sko, så kan du gå på vannet”, lyder et gammelt ordtak. Men vi er likevel ikke helt overbevist om at dette medfører riktighet. Eller sagt på en annen måte: Empirisk forskning har vist oss at det ikke er riktig. Nå er våre manneføtter riktignok ikke blant de aller største sådanne. Vi kan ikke akkurat skryte over å ha spesielt imponerende skonummer, men undersåttene våre er relativt brede, og med høy vrist. Vi har således mer enn en gang lurt på om vi ikke like gjerne kan bruke skoeskene framfor de der elendig trange og lav-vristede skoene som vårt skonummer tilsier at vi skal ha, men, for å si det på ekta stavangersk, alligavel! Gå på vannet kan vi simpelthen ikke, selv om vi har prøvd opptil flere ganger. Dersom det ikke dreier seg om et islagt vann, da. Skal se det var slik det hang sammen da Jesus gikk på Genesaretsjøen. Og vi er en herre som er troendes til litt av hvert. Vi har imidlertid en kompis som virkelig har store føtter. Skoene hans fortoner seg nærmest som flytebrygger. Det er nesten så vi forventer at det kommer småbåter pløyende gjennom fotsvetten og fortøyer i skolissene når han kommer på besøk, og setter skoene fra seg i gangen. I det hele tatt en stor herre. Han har også forsøkt å gå på vannet, opptil flerfoldige ganger, men med nedslående resultat. Men vi har vel ikke sterk nok tro, noen av oss. Nei, de ordtakene skal man ikke alltid stole på. Ha en ellers frydefull dag.

Fy fader, vi får stadig mindre for pengene etter som tiden går!" Vår hustru – velsigne henne – talte med tydelig indignasjon så vel som diksjon etter handlerunden på Remarimikiwiprix. “Her betalte jeg over 700 kroner, bare for det som er oppi disse to kjipe handleposene. Nei, man får stadig mindre for pengene, selv med påstått liten prisstigning!”

Vi ble sittende og fundere litt over saken. I vårt stille og for alle formål snille sinn tenkte vi at den skjønne kanskje kunne være inne på noe her. Og vi kan jo stadig vekk konstatere praktiske eksempler i forbindelse med anskaffelser av livets goder. Sjokolade, for eksempel. Før i verden fikk vi jo vitterlig en ganske stor sjokolade for en krone eller to. For ikke å snakke om iskrem, her eksemplifisert med den berømmelige Krone-isen. Og når vi en gang i blant i likhet med Fantomet ifører oss vanlige klær og en gang i blant våger oss ut i den urbane jungel, for der å oppsøke dunkle lokaler der det serveres både øl og andre nødtørftigheter, oppdager vi at det egentlig er langt mellom halvliterne for tiden. 0,4 eller kanskje ennå mindre i glasset når vi skal leske vår strupe. Egentlig kjipe greier. Til og med dorullene later til å få mindre kapasitet. Smalere og smalere blir de, og snart sitter vi vel igjen med bare “fingen”.

Ha en fortsatt fin dag!

Vi er fullstendig klar over det, og vi vedgår det gjerne: Vi er ikke helt blussende ung lenger. Vi er forbi det der duggfriske ferskenhud-stadiet, og rimelig godt middelaldrende. Vi kan ikke skryte av at vi er direkte slank og lekker, heller. Akk ja, man må streve for skjønnheten etter som årene siger på. Enn så lenge får vi håpe at vi kompenserer med sjarmen. Men i dag ble vi utsatt for en pussig, aldersrelatert episode i forbindelse med at vi og vår hustru – velsigne henne – kastet glans over Coop OBS sitt hovedkontor ved vårt nærvær, idet vi gikk inn på nevnte kontor for å hente vårt årlige kjøpsutbytte. Mens damen bak skranken satt og tastet på datamaskinen og fiklet med skjemaer gikk døren opp igjen, og herr O., gammal raddis og yrkesbroder, dog ved en annen skole, kom inn i samme ærend som oss. Vi kjenner fyren sånn passe fra diverse anledninger, men har aldri tenkt over hvor gammel han er. Herr O. er av den sorten som har sett likedan ut alltid, og som eldes med verdighet.

“Ja, nå skal vel du også snart pensjonere deg?”, spurte han plutselig. Vi måpte. Mistet munn og mæle. Prøvde han å være morsom? “Ja, for du er vel ikke så mye yngre enn jeg? Selv har jeg nå snart rettet ferdig min siste historieprøve. Går av som lærer til våren, men fortsetter som verneombud i et par år til. Får da 80 % jobb og 90% lønn”. Jaha. “Og hvor gammel tror du jeg…ehh, hvor gammel er du blitt, da?”, spurte vi høflig, og med et vennlig smil. Joda, han fylte snart 62. “Jasså. Selv fyller vi bare 56 i høst”, svarte vi eplekjekt. “Javel, ja.”.

Men så er spørsmålet: Ser vi virkelig så gammel ut? Er man i ferd med å krysse den noe uklare grensen mellom “middelaldrende” og “eldre”? Ser vi ut som en gamlis? Det neste blir vel kanskje at buss-sjåføren spør oss om vi skal ha honnørbillett? Riktignok er vi ingen ungsau lenger, men alligavel! Vi, er da fortsatt oppegående, sprek og vital og i utpreget yrkesaktiv alder. Ser vi virkelig ut som vi nærmer oss de 62? Selv etter å ha farget både håret og barten? Nå ser jo raddisen ikke så gammel ut. Man kan vel si at han holder seg godt, på sitt vis. Gjennomrøkt og tjærebehandlet. Kanskje han er forhåndsmumifisert? Damen bak skranken holdt tilbake latteren, og med beundringsverdig fattet mine gav hun oss våre utbyttepenger og bad oss undertegne skjemaet. Vi signerte skjemaet. 643 kroner, penger det og. Forlot kontoret og gikk ned trappene til der vår hustru – velsigne henne – satt og ventet. Hun sa at vi ser bra nok ut, så lenge vi barberer oss og deodoriserer oss og bytter klær sånn annenhver dag. Men vi vet nå ikke helt. Det var kanskje en viss realitetsorientering i den praten inne på OBS-kontoret. Akk ja.

Faderen ble født i 1924, men på sett og vis kan man vel si at han vokste opp under krigen. Hvilket utlagt vil si at han ble voksen i løpet av okkupasjonstiden. Han var 16 år i 1940, og fylte følgelig 21 år i 1945. Fem viktige og formative år fra tenåring til ung voksen ble for faderen som for så mange andre preget av okkupasjonstiden og dens problemer.

Farfar og morfar drev et pensjonat i Kopervik, der faderen vokste opp sammen med sine seks søsken, og det var nok harde tak mange ganger. Under krigen ble pensjonatet rekvirert av okkupasjonsmakten for innkvartering av et antall unge Wehrmacht-soldater og lavere befal, og faderen fikk oppleve at disse soldatene ikke var noen voldelige bøller, men vanlige, unge menn som bare var 4-5 år eldre enn ham selv. De var veloppdragne og og hyggelige gutter, som lekte med ungene, fant på skøyerstreker med dem og lekte uskyldig snøballkrig med dem om vinteren, og faderen lærte fort å snakke flytende tysk. En av disse unge soldatene het Heinz, og faderen snakket rett som det var om denne kjernekaren, som hadde godt lag med unger, og snakket om familien sin og vennene sine hjemme i Tyskland, og om hvor vanvittig det var med denne krigen. Heinz ble både kompis, tysklærer og miljøfaktor, og faderen glemte ham aldri.

Vi gjør et langt sprang fram i tid, til rundt slutten på 1970-tallet. Det var sommerferie, og vi var hjemme på øya hos opphavet og hadde sommerjobb på Hydro Aluminium, slik som vi pleide i den tiden. En dag hadde vi vært på ettermiddagskino, og på vår vei hjemover passerte vi parken i Kopervik, for øvrig et ganske pent sted. En stor turistbuss kom kjørende, og parkerte ved parken. Ut kom en stor gruppe stort sett godt voksne og fyldige, tysktalende herrer, som så seg ivrig omkring, og pekte på parken, gatene og den gamle musikkpaviljongen. Det var ingen tvil om at de kjente seg igjen. Akkurat denne kvelden var opphavet bedt i et middagsselskap, og vi visste ikke når de kom hjem. Med ett kom en av de tysktalende herrene bort til oss, og lurte på om han kunne få spørre oss om noe. Og på klingende tysk spurte han om vi kjente Herr E., som i krigsårene bodde i pensjonatet nede ved kaien. Vi kunne ikke svare annet enn at vi kjente ham godt, og at det var vårt faderlige opphav. Den godt voksne tyskerens ansikt lyste opp i et smil, og han spurte om det var mulig å treffe faderen. Vi svarte at de var ute, og at vi ikke visste når de kom hjem. Dette var selvsagt lenge før mobiltelefonenes tid, noe vanlig telefonnummer visste vi ikke, og ikke hadde vi bil. I tillegg begynte de andre tyskerne å bli utålmodige, det var et eller annet de skulle. Vi skjønte jo at dette var en helt spesiell situasjon, men i vår forvirring visste vi ikke hva vi skulle gjøre. Den tyske herren sa i farten heller ikke hva han het, og gav oss heller ikke noe visittkort eller noen lapp med opplysninger. Så dermed måtte vi bare si takk og adjø, og turistbussen kjørte.

Med blandede følelser gikk vi hjemover. Da vi kom hjem, var opphavet akkurat i ferd med å gå ut av bilen etter middagsselskapet. De skjønte at sønnen hadde opplevd noe spesielt, og vi fortalte det vi visste. Faderen ble nok litt sår og kanskje også rimelig snurt, men vi visste jo ikke hva vi skulle ha gjort. De tyske bussturistene var selvsagt alle gamle okkupasjonssoldater som hadde vært i stasjonert i Norge under krigen, og flere av den hadde nok hatt tilhold i Kopervik. Og det ble plutselig klart for oss hvem det sannsynligvis var vi hadde møtt. Det var nok Heinz vi møtte den dagen. Og ennå tenker vi på hvor gjerne vi hadde unnet faderen å treffe igjen sin tyske kompis fra okkupasjonstidens dager. Han ville hatt stor glede av det. Mang en gang har vi tenkt på det der. Og det er fortsatt sårt. Kunne vi gjort noe annerledes den gangen? Kanskje, kanskje ikke. Men tilfeldighetene rår vi sjelden med.

Jada, så er våren her, og med den, et av vårens vakreste eventyr, nemlig russen. Og med den, all diskusjonen omkring den norske russefeiringen, og berettigelsen av denne. Det er en kjent sak at man fra myndighetens side i mange år har kjempet for å få avskaffet denne tradisjonen, dog uten synderlig suksess. Russefeiringen er minst like populær som før, og tusenvis av avgangselever på videregående betrakter dette som et av livets virkelige høydepunkter. Før var russefeiringen begrenset til de elevene som gikk ut av det tradisjonelle gymnaset. Nå omfatter det som kjent stort sett samtlige avgangselever fra videregående, herunder yrkesfag. Det som i gamle dager var flokker, er nå blitt horder. Russefeiringen er også blitt kommersialisert, i en grad som var fremmed for de som var russ i “gamle dager”, for eksempel på 1970-tallet. Videre later det til at russen tror de kan tillate seg bortimot hva det skal være, bare de trekker på seg russeuniformen. Dette kan jo selvsagt avstedkomme problemer.

Likevel mener vi at russen må få lov til å feire. Den norske russetradisjonen har vel alltid hatt et noe rølpete preg, og vært langt mer løssluppen enn de tilsvarende markeringene i våre naboland, men det er nå en gang vår tradisjon. Vi var tross alt ikke stort bedre, vi heller. Det var russekroer og russefester, ølstafetter, temmelig drøye russeknuter, kjøring rundt skolen med tutende russebiler mens 1.- og 2.-klassingene fortsatt hadde undervisning, nakenløping, blant annet rundt skolen, skrik og skrål, dill og dall, you name it. Vi drev vel kanskje ikke med kasting av egg, mel og melk på hverandre, og det var ikke mega-arrangementer a la Kongeparken, men vi greide da å markere oss, vi også. Selv erindrer vi lokale “festligheter” som avlåsing av toalettene, falske plakater om at undervisningen var flyttet eller avlyst, og til og med smørsyre, behendig stjålet fra kjemisalen, som ble helt i skolens lufteanlegg. Pluss en hel del andre streker. Kanskje ikke helt bra, men det ble på en måte likevel tolerert. Vi var jo tross alt russ, og stort sett ferdige med så vel undervisning som eksamen. Og vi erindrer det ennå som noe helt spesielt. I dag, i vår übersensible tid, ville det antakelig blitt politianmeldt.

Det er avgjort negative trekk ved russefeiringen, og mange tar den nok kanskje litt vel langt ut. Som rimelig godt voksen pedagog, dertil i videregående, ser vi klart dette. Men la nå dagens unge også få lov til å slå seg litt løs. Det får være måte på å trekke opp stigen etter seg!