Dag Eigil. Rett og slett.

Faderen var en særdeles snill og fredsæl mann, som kun ønsket det beste for kone og avkom, og knapt nok gjorde en flue fortred, langt mindre sin frue. Han ønsket så visst ikke vondt over noen, og ville helst fokusere på det positive hos de fleste av sine medmennesker. På den annen side var han en sterk og kraftig mann, med mørkt hår og dyster skjeggrot, og kunne nok sette seg i respekt dersom situasjonen skulle kreve det. Han var en blid og til tider nesten leken fyr, som ofte kom med en spøk eller munter kommentar, og av og til kunne han slumpe til å si de rareste ting, dog ikke alltid like passende.

En gang da vi var en formodentlig søt liten gutt, stod han og snakket sammen med noen naboer mens vi lekte og klatret i noen trær i nærheten. Praten gikk friskt om løst og fast, sannsynligvis med hovedvekt på løst, og den ene festlige bemerkningen avløste den andre. Det var latter, vitser og kjappe morsomheter og antakelig litt mannfolkprat, flere naboer kom til, og de hadde det sikkert riktig så kjekt. Så var det at naboen tvers over gaten på fleip plutselig fyrte av følgende spørsmål til faderen: “Du E., kossen e det? Har du slutta å slå kånå di?” Hvorpå faderen svarte, kjapt og med et uskyldig ansiktsuttrykk: “Vel, eg har slutta å slå na me kjetting. Nå bruke eg bare flathåndå!”

De fleste av naboene flirte og lo. Men noen av dem, de som kanskje bodde noe lenger oppe i gaten, var på besøk eller kanskje ikke kjente faderen spesielt godt, fikk det plutselig travelt og gikk. Selv var vi vel helst flau. Lurer på hva de egentlig trodde, de som gikk.