Dag Eigil. Rett og slett.

Moderen kan fortelle ganske så mye rart fra den gang da, og en gang vi var på besøk, kom praten inn på hvorvidt ekteskapene var så mye lykkeligere før i tiden, da skilsmisser var et relativt sjeldent fenomen. Det er de som hevder det. Men vi vet nå ikke helt.

Moderen jobbet i sine unge år på det lokale likningskontoret, med myndige herr S. som sjef. Denne herr S. var imidlertid det man gjerne kaller “strengt gift”, hvilket i dette tilfellet betød at ekteskapet ikke akkurat var spesielt lykkelig og idyllisk. Det var tvert imot ganske så tøffe tak, og stadig vekk kunne herr S. fortelle de utroligste historier om fruens viderverdigheter i det lune redet. De ble imidlertid aldri skilt, og opplevde å bli gamle sammen, i kontinuerlig og, til tider, spektakulær fiendskap. Elendigheten hadde visstnok sitt opphav allerede i forbindelse med bryllupsfeiringen, da den unge herr S. tillot seg å danse første dans med brudens forlover. Dette ble aldri tilgitt.

Dette kunne få de merkeligste utslag. Det var kjefting og sjau stadig vekk. Stort sett bare elendighet. De unte hverandre ikke en gang et varmt bad, og sørget for å sabotere dette for hverandre så ofte de kunne. En gang skulle den aldrende herr S. skulle ta seg et karbad, og fruen sørget i forkant for å tappe ut det meste av varmtvannet, og det selvfølgelig når herr S. hadde senket det stive og støle skroget sitt ned i karet. Det ble skrik og skrål, og det hele toppet seg da fruen attpåtil nektet å hjelpe sin stakkars, frysende husbond ut av karet. I stedet gaulte hun, så gubbens to aldrende og ugifte søstre, og sikkert andre også, hørte det: “Nei, nå kan du sidda der å frysa, din kvithåra gamle jævel!” Til slutt måtte søstrene trø til, gjennom forente anstrengelser.

Om de fleste av fortidens ekteskap var innstiftet i Himmelen? Neppe.